Allan Graavgaard Madsen rekker sin stafettpinne over til mig, med et smukt indlegg om hva det for ham vil si å komponere.

Jeg vil her undersøke hva komposisjon- og ikke minst verkbegrepet egentlig innebærer, både ved å rent historisk undersøke når og hvordan de ideene vi har om et verk og en komponist og en fremførelse dukker opp, og videre se på noen andre måter å ta fatt på komponistrollen på, eller rettere sagt: hva det vil si å komponere for meg.  

En komponist får en idé, arbeider med den, og skriver den ned. Musikken reduseres, fra en flyktig størrelse som kun eksisterer i tid, til et konkret, fysisk og håndterlig partitur. Til sist transformerer musikeren partituret tilbake til lyd. Litt som tørris, man tar en gass, gjør det om til et fast stoff så det er lettere å transportere, også gjør man det om til gass igjen når den skal benyttes.

Dette fører til en hel del begrensninger. For det første ligger det flere «filtre» mellom sender og mottaker i  denne overleveringsmodellen enn ved en mer direkte type overlevering som for eksempel improvisasjon. Hvis man tillegg som komponist ikke har noen performativ erfaring og aldri deltar aktivt i fremføringsituasjonen, så har man dessuten i stor grad distansert seg fra det performative aspektet ved musikken, «where the magic happens» så å si.  

Det tydelige skillet mellom utøver og komponist er, i en historisk sammenheng, ganske nytt. Det skjer parallellt med andre store endringer i oppføringspraksis: I løpet av 1800-tallet går notasjon fra å være et praktisk verktøy til å bli et selvstendig kunstverk, omtrent samtidig som at komponisten slutter med å være håndverker og blir Kunstner. Et «opus perfectum et absolutum», eksisterer får nå av som komplett kreasjon allerede før fremføringsøyeblikket, partituret er et selvstendig, autonomt stykke kunst. Noe som egentlig er litt av et paradoks. Et verk eksisterer ikke som noe konkret, fysisk objekt, ei heller som mentalt objekt (altså som privat idé inne i komponistens hode), og det er heller ikke snakk om en platonsk idé. Alan Tormey kaller Verket med stor V for en ontologisk mutant: et verk kan jo faktisk bare eksistere i fremføringsøyeblikket.

Mer om ideen om verket som en autonom enhet finner man i Lydia Goehrs eminente utgivelse «The Imaginary Museum of Musical Works», som burde være obligatorisk lesning for alle som beskjeftiger seg med partiturmusikk. 

Dette er viktig lesning fordi implisitt i å opphøye partituret til selve kunstverket ligger det en nedvurdering av fremføringsituasjonen. Musikeren blir kun en håndverker, en som skal utføre en instruksjon, mens komponisten er kunstneren. Arnold Schoenberg sier, om forholdet mellom utøver og komponist; «He must read every wish from it´s [verket] lips». 

For meg er ovennevnte holdning en utrolig gammeldags og nærmest imperialistisk måte å forholde seg til musikk på. Jeg synes det er mer interessant å se på komponisten mer som en slags tilrettelegger, som forsøker å skape best mulig situasjon for kunstnerisk utfoldelse. Sagt med Christian Wolffs ord: «To turn the making of music into a collabrative and tranforming activity». Open form og grafisk notasjon er to klassiske, om enn litt oppbrukte eksempler på dette, men det finnes uendelige muligheter for de som ønsker å utforske mindre hierarkiske modeller for komposisjon og musikalsk utfoldelse.

Den japanske onkyo-scenen, eller lower case-musikken fra England på 90-tallet, består av noen kunstnere og en musikkform, som nok har utsprunget fra improvisasjon, men der det arbeides innenfor en såpass snever estetikk at ikke er snakk om improvisasjonsmusikk. Her snakker vi om en kollektiv komposisjonsprosess, der timingen på de enkelte elementer eller deres nøyaktige klangkvaliteter ikke er forutbestemt, men der det hele tiden arbeides med et materiale som, om enn ikke nedskrevet eller verbalisert, i stor grad er definert på forhånd. 

Danielle Dahl (f.1989) er saxofonist og komponist, for tiden bosatt i Oslo.

Kilder:

Goehr, Lydia 1992: «The Imaginary Museum of Musical Works» Oxford University Press

Benson, Bruce Ellis 2003: «The Improvisation of Musical Dialogue» Cambridge University Press 

Erauw, Willem 1998: «Some More Reflections on Lydia Goehrs Imaginary Museum of Musical Works», i

Acta Musicologica Vol. 70 s. 109-115.